Biskayabukta 10.mai.

Vi legger ut fra Brest med kurs for Belle Ile. En øy i Biskayabukta nordvest i Frankrike. Distansen er 105 nautiske og vi regner med å klare den på et døgn. Været har roet seg og lavtrykket sørvest for England flytter seg nordøst over. Dette innebærer at vinden i Biskaya vil endre seg mer sørvest og vest utover dagen og kvelden. Og dette stemmer. Vi seiler mot Raz de Sein, et område som du må treffe medstraums for i det hele tatt å komme igjennom med seilbåt. Dette går som planlagt og vi slører sørover med 3-5 knop.

Endring i planen.

Jeg står til rors og tenker gjennom saker og ting. Biskaya har vekket min oppmerksomhet mange ganger under forberedelsene og ellers under denne turen, og nå har vi den her, bare 90 grader mer til styrbord……

Har vi mat, vann, diesel nok til 3 dager tenker jeg, etter som jeg stirrer ut mot Biskaya. Svaret er ja, men er de andre med på mine planer? Vi tar den senere tenker jeg og endrer kursen for La Coruña i Spania.

Delfinene og den lille fugeln.

Kursen mot Spania synes å være uendelig. Kartplotteren regner ut ETA(estimated time of arrivel) 2 dager og 15 timer….holder været seg tenker jeg og nyter tilværelsen, samt at andre tanker om den beryktete bukta strømmer på.

Vinden løyer og vi går for motor. Vi sover og tar rorvakter om en annen. Alt går etter planen.

Plutselig får vi besøk av delfiner. En flokk på 7 leker rundt båten og inviterer til lek. De følger oss i 10 minutter og like plutselig er de borte. 

Vinden begynner å ta seg opp og vi kan heise seil igjen, det blir en urolig natt.

Ikke lenge etter kommer en fugl og lander på storseilskjøtet. Den virker utmattet og veldig kontaktsøkende. Som om den ber om tillatelse til å seile med oss fram til La Coruña. En nydelig liten sak tenker jeg og selvfølgelig får du lov til å seile med oss, sier jeg høyt.

Den flyr ned i salongen, sitter på kartbordet en stund før den flyr inn på lugeren til Kees. Hele natten ligger den der, men om morgenen er den død. Kees finner den på gulvet og gir den en verdig begravelse midt ute i Biskaya.

 

Stormen.

Vinden øker på og vi lenser unna. Hærlig!

Den neste dagen skulle bli den mest vindfulle på lang tid. Delfinen kommer og hilser på før de forsvinner igjen. Etter en urolig natt uten ett minutt søvn, fortsetter vinden bare å øke på. Hvor mye tenker jeg og blir litt urolig, men for mannskapet synes ikke dette. Bølgene bygger seg sakte men sikker opp, vindene bare øker og øker. Farta på Sunrise når et klimax på 14,79 knop.

Vi måler vinden til 48 knop, 25 meter pr sekund eller styrke 10 på Beaufort skala. Dette er full storm gutter, roper jeg, i det vi fosser igjennom vannet og kan knapt høre våre egne stemmer.

Båten dreies flere ganger 90 grader, men heldigvis er det ingen av de 7-8 meter høye bølgene som bryter mens vi ligger med siden til. Flere ganger får vi bølger som bryter og slår inn i skutsiden, vannet fosser ned over cockpiten og alt er gjennomvått.

Den ferske stormen har ikke klart å bygge bølgene høyere og vi øyner land i sikte. Spania i siktet!

Vi seiler inn til La Coruña, slitne men utrolig lettet etter å ha tatt denne avgjørelsen og fått se Biskayabukta vise krefter. En fantastisk opplevelse og erfaring for alle om bord.
Biskayakrysset tok oss 55 timer.