La Coruña og ned mot Portugal.

Vi feirer Biskaya i La Coruña og utforsker byen og dens fasiliteter.
La Coruña holdt oss igjen noen dager. Ikke pga været, men fantastiske mennesker som gav alt de hadde. En interessant by med tapasrestauranter, The King Of Hams (Jamón Ibérico), salsadancing....you name it! Godt vennskap ble knyttet og ønske om å dra tilbake ble spikret fast.

Men kursen vår går videre mot Portugal og Middelhavet. Vi stopper i San Vincente del Mar. Atlanterhavskysten har virkelig noe å by på. Små strender blandt vannslipte steiner.

Delfinene følger Sunrise nedover kysten, mer eller mindre kontinuerlig nå.

Varmen er stadig stigende i det vi seiler inn mot Nazaré.
I Nazaré ble vi godt mottatt av harbourmasteren. En gammel sjøkaptein med tobakkspipe, utrolig mange gode røverhistorier og enorm kunnskap om seilingsområdet nedover mot Middelhavet. Vi lytter nøye etter...remember, when you come to Peniche, sail to longitude 09 degrees and 30 min, then you can use the current to bring you faster south....Yes of course, sa vi, i det han forlot oss og sendte imigrasjonsmyndigetene ombord for passkontroll.
Vi seiler mot Lisboa på fredag for å møte Remi som mønstrerpå på søndag.

Statistikk 18.mai

Litt statistikk fra http://sysunrise.blogspot.com/
Siden Sunrise startet blogging, har det vært: Totalt 13695 visninger.
Norge 12383,
Nederland 679,
USA 138,
Sverige 99,
Storbritannia 59,
Frankrike 52,
Finland 35,
Danmark 23,
Spania 23
Thailand 15.
Vi er mildt sagt imponert over interessen folk viser av å følge oss på vår ferd, og takker alle som er innom.
Å blogge for å holde interessen oppe hos de interesserte er ikke enkelt. Det kan gå dager mellom hver oppdatering og mye av opplevelser går igjen. Vi prøver å ikke gjenta oss selv, men to like hendelser kan ha ulike betydninger for oss som opplever det.
Det er nå 4 mnd igjen av eventyret og vi nærmer oss Middelhavet, så følg med på FB og blogg.
Paul

Biskayabukta 10.mai.

Vi legger ut fra Brest med kurs for Belle Ile. En øy i Biskayabukta nordvest i Frankrike. Distansen er 105 nautiske og vi regner med å klare den på et døgn. Været har roet seg og lavtrykket sørvest for England flytter seg nordøst over. Dette innebærer at vinden i Biskaya vil endre seg mer sørvest og vest utover dagen og kvelden. Og dette stemmer. Vi seiler mot Raz de Sein, et område som du må treffe medstraums for i det hele tatt å komme igjennom med seilbåt. Dette går som planlagt og vi slører sørover med 3-5 knop.

Endring i planen.

Jeg står til rors og tenker gjennom saker og ting. Biskaya har vekket min oppmerksomhet mange ganger under forberedelsene og ellers under denne turen, og nå har vi den her, bare 90 grader mer til styrbord……

Har vi mat, vann, diesel nok til 3 dager tenker jeg, etter som jeg stirrer ut mot Biskaya. Svaret er ja, men er de andre med på mine planer? Vi tar den senere tenker jeg og endrer kursen for La Coruña i Spania.

Delfinene og den lille fugeln.

Kursen mot Spania synes å være uendelig. Kartplotteren regner ut ETA(estimated time of arrivel) 2 dager og 15 timer….holder været seg tenker jeg og nyter tilværelsen, samt at andre tanker om den beryktete bukta strømmer på.

Vinden løyer og vi går for motor. Vi sover og tar rorvakter om en annen. Alt går etter planen.

Plutselig får vi besøk av delfiner. En flokk på 7 leker rundt båten og inviterer til lek. De følger oss i 10 minutter og like plutselig er de borte. 

Vinden begynner å ta seg opp og vi kan heise seil igjen, det blir en urolig natt.

Ikke lenge etter kommer en fugl og lander på storseilskjøtet. Den virker utmattet og veldig kontaktsøkende. Som om den ber om tillatelse til å seile med oss fram til La Coruña. En nydelig liten sak tenker jeg og selvfølgelig får du lov til å seile med oss, sier jeg høyt.

Den flyr ned i salongen, sitter på kartbordet en stund før den flyr inn på lugeren til Kees. Hele natten ligger den der, men om morgenen er den død. Kees finner den på gulvet og gir den en verdig begravelse midt ute i Biskaya.

 

Stormen.

Vinden øker på og vi lenser unna. Hærlig!

Den neste dagen skulle bli den mest vindfulle på lang tid. Delfinen kommer og hilser på før de forsvinner igjen. Etter en urolig natt uten ett minutt søvn, fortsetter vinden bare å øke på. Hvor mye tenker jeg og blir litt urolig, men for mannskapet synes ikke dette. Bølgene bygger seg sakte men sikker opp, vindene bare øker og øker. Farta på Sunrise når et klimax på 14,79 knop.

Vi måler vinden til 48 knop, 25 meter pr sekund eller styrke 10 på Beaufort skala. Dette er full storm gutter, roper jeg, i det vi fosser igjennom vannet og kan knapt høre våre egne stemmer.

Båten dreies flere ganger 90 grader, men heldigvis er det ingen av de 7-8 meter høye bølgene som bryter mens vi ligger med siden til. Flere ganger får vi bølger som bryter og slår inn i skutsiden, vannet fosser ned over cockpiten og alt er gjennomvått.

Den ferske stormen har ikke klart å bygge bølgene høyere og vi øyner land i sikte. Spania i siktet!

Vi seiler inn til La Coruña, slitne men utrolig lettet etter å ha tatt denne avgjørelsen og fått se Biskayabukta vise krefter. En fantastisk opplevelse og erfaring for alle om bord.
Biskayakrysset tok oss 55 timer. 

Neste stopp, Brest.

04.-05. mai.
Fiskeren Henning.
Utenom å være en formidabel god kokk viser han også frem sine fiskerferdigheter. Med eller uten (haill) blir makrell etter makrell huket på Hennings kroker, og havner etterhvert i panna ombord i Sunrise, til glede for fiskehungrige seilere.

Men livet som seiler og fisker tar på, og en god soldat hviler når han kan.

Vi nærmer oss Biskayabukta og innseilingen til Brest.

Kalkulert tidsforbruk var 28 timer, men det skulle vise seg å bli mer.....Straumen fra Atlanteren og Biskaya nord for Brest viser krefter. Vi ankommer det trangeste partiet nøyaktig når straumen snur nord, ca 27 timer etter at vi forlot Guernsey. Vi prøver fortvilt å krysse oss gjennom men taper elegant. Det er 2 dager etter nymåne og straumen er på det absolutt sterkeste. Vi prøver med motorkraft men flytter oss med 0,5-1 knop i timen. Vi bestemmer oss for å holde på til straumen snur igjen og når Brest etter 32 timer.

Cherbourg og Guernsey

01.-03. mai.
Urolige forhold til å ligge for anker bak betongkolossene fra 2. verdenskrig, gjør at vi seiler videre mot Cherbourg på natta. En flott seilas med stjerneklart vær og en fart på 8 knop. NØ for Cherbourg kl 0600 får vi motstrøm og straumskavler. Med minkende vind blir presset i seilene for lite til å holde båten stabil, og vi kastes fra side til side. Vi endrer kursen 90 grader og seiler 2 timer ut i havet for å slippe unna straumskavlene.

Cherbourg var første anløpshavn for RMS «Titanic» etter avreisen fra Southampton i England. Byen ble hardt rammet i kampene under andre verdenskrig, og var fra 1944 en viktig forsynigshavn for allierte tropper.
Bildet er tatt fra Cherbourg Liberation Museum.

03. mai seiler vi videre mot Guernsey.
I innseilingen til Guernsey kommer dette monsteret bak oss. Med 28320 hk, gjør den en hastighet på 38 knop. Her er det bare å holde unna.

Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey) er en kronbesittelse i Den engelske kanal.

Sunrise, med sin dybde på 2,4 meter, får ikke tillatelse til å seile inn i marinaen som har en max dybde på 2,05 meter. Her ligger vi ved en brygge som ikke har landgang, og må derfor bruke dingyen for å komme oss på land.

Navnet Guernsey kommer av green(s)ey, eller den grønne øy. Sammen med Jersey utgjør Guernsey øygruppen Kanaløyene, beliggende i St. Malo–bukten utenfor Bretagne.
Staten Guernsey er en øygruppe i seg selv og består av øyene Guernsey, Alderney, Sark, Herm, Jethou, Brecqhou og Lihou og et antall mindre, ubebodde øyer. Øyene Alderney og Sark er selvstyrte besittelser med egne myndigheter.

Fish and chips står på menyen og blir fortært på en lokal pub med lokalt øl til.
En fantastisk flott øy og endelig folk som prater engelsk uten for mye gestikulering med armer og bein. Verdt et besøk om man skulle være i nærheten ;-)

Le Havre og Normandie.

29.-30.april.
Henning mønstrer på i Le Havre. Han har fiskelast med fra Norge, et etterlengtet måltid med buknafisk som går ned på høykant.

Vi stikker ut kursen mot Arromanches i Normandie.
Planen var å sette våre ben på den stranden i Normandie som gav mest motstand for De alierte styrker under 2. verdensktig, Omaha Beach, men været tillot ikke det. Vi ankret opp utenfor stranden Gold Beach i Arromanches innenfor enorme betongpontonger laget av tyskerne.

D-dagen.
Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene U.S. 1st Infantry Division og U.S. 29th Infantry Division møtte her den tyske 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde dessverre ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn forventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren klarte amerikanerne å slippe DD-ene for langt fra kysten. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 32 sank.
Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet som allerede var i kamp på stranden. Ca. 1000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet.

(Tekst og bilder fra Wikipedia)